Ikke alt er perfekt

Hun ropte og skrek der hun sto over den store, hvite sengen. Følelsene ville ikke samle seg, men hun visste at hun bar på en utrolig tung tristhet. Hun kjente også en følelse av lettelse som løftet seg fra de bly tunge skuldrene. Endelig hadde dette kapittelet lukket seg og hun var fri. Hun kjente ikke mye av den glade følelsen nå, men hun visste at den ville komme engang. Dette hadde vært det fineste kapittelet i livet hennes. På få sekunder hadde livet hennes rast sammen, hun hadde mistet alt som betydde noe i livet. Det tunge mørke teppet som bredte seg over skuldrene hennes hadde blitt enda tyngre i løpet av dagen. De store, blå ringene under øynene ble større og mer blå for hver natt hun lå og grublet over hvordan hun skulle gi slipp på fortiden. Håret ble mer flokete for hver dag hun ikke hadde energi til å børste det. Sminken hadde ikke blitt fjernet eller frisket opp på flere dager og vennene hadde hun glemt opp i alt rotet. Denne sommeren hadde blitt det verste marerittet.


Sommeren hadde startet utrolig fint med mye glede og venner. Byene var stappfulle av mennesker og sola sto og steikte midt oppe på den klare himmelen. Dette var en av de varmeste sommerene hittil. Trær og blomster sto og skrek etter vann langs veikanten og det var nesten som om utstillingsdokkene tørket svette i butikkvinduene. Men denne perfekte sommeren skulle brått ta slutt.


I dag øste regnet ned og fuglene sang trist utenfor vinduet når hun våknet, det var som de tryglet om å få komme inn i varmen. Alt i alt så var denne dagen ganske bra enda i forhold til hva den skulle komme til å bli. Hun hadde ingen anelse om at den kom til å ende med smerte, tårer og utallige følelser som boblet rundt i hele kroppen. Hun hadde ingen anelse om at dagen i dag kom til å bli starten på livet som skulle bli et rent helvete.


Ettermiddagen hadde startet med at kjæresten hennes kom på døra med sprengrøde øyne og hår som sto til alle kanter. Han var bleik, det så ut som han hadde vært stengt inne i flere år uten å sett så mye som et solglimt. Han greide ikke snakke, og føttene klusset seg når han gikk for å sette seg i sofaen. Han hadde satt seg i sofaen og bare stirret i veggen, sånn hadde han oppført i nesten en time uten å si noe. Aldri hadde han sittet sånn så lenge.


Det bekymrede blikket hennes virvlet fram og tilbake, det virket som hun akkurat skulle til å hoppe på han og tvinge ordene ut fra den lange spinkle kroppen. innerst inne skjønte hun hva som hadde skjedd, men hjernen ville ikke innrømme det for henne. Hun følte seg så tom, dette var helt ukjent for henne og hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Tomheten i rommet hadde samlet seg opp med en gang han kom inn og det hadde blitt tommere og tommere for hvert minutt.


Hun ga han det blikket som sa at hun skjønte hva dette betydde, de hadde ikke lang tid igjen. Hun hadde lagt armene rundt han og smilt med tårer som rant ned ansiktet, hun hadde sagt at alt ville bli fint. De begge visste at dette aldri ville bli fint. Det bekymrede blikket hennes hadde forvandlet seg til et støttende blikk. Hun hadde snudd seg mot han og sagt at tiden de hadde hatt sammen, var det beste hun noen gang hadde opplevd og at de skulle fortsette å skape minner helt til det det tok slutt.


Den stua som hadde vært så urolig fargerik og livete hadde fort forandret seg til et grått og trist rom. Dette hadde plaget dem lenge, men aldri like mye som det gjorde nå og det kom bare til å gå en vei. Det var som en endeløs drøm, en mørk og stormfull vinternatt som slo dem ned med all sin kraft, igjen. Dagene og nettene hadde blitt lengre i det siste. Det var som om dette kapittelet i livet deres ikke ville lukke seg, som om det aldri tok slutt.


Han var svak, veldig svak. Han hadde ikke fått sagt hvor ille det faktisk var, men han så på blikket hennes at hun skjønte det. Han så bort på den nydelige skjønnheten som hadde støttet han igjennom hele prosessen. Han så inn i øynene hennes, hun hadde blå skygger under dem som sto i stil med de krystall blå øynene. Hun var så nydelig at det kunne regnet roseblader når hun var i nærheten. Han så på henne, så på hvor trøtt hun var og hvor lite hun hadde fått sove de siste nettene. Han unnet henne en god natts søvn, hun skulle få det snart. Der skjedde det, det svartnet.


Lysene svirret rundt i øynene, alt var så nydelig. Alt rundt han var rolig og han kjente duften av røde roser, han hadde det perfekt. Han våknet til et stort hvitt rom, det luktet død og fordervelse. Alle løp og stresset rundt han og støynivået var så høyt at han ville lukke øynene å forsvinne, dra tilbake til det fantastiske stedet han hadde vært på for bare noen minutter siden. Han var så lei av dette spillet, det spillet der han ikke kunne vinne, han var bare en spillebrikke som ble flyttet fram og tilbake mellom liv og død. Han fikk noen glimt av henne og det håpefulle blikket hennes før han lukket øynene og sovnet inn, igjen.


Hun ropte og skrek der hun sto over den store, hvite sengen. Hun så på hans hårløse legeme, hodebunnen hans så polert ut der han lå. Han var så fredelig, aldri hadde han sett så avslappet ut. Følelsene ville ikke samle seg, men hun visste at hun bar på en utrolig tung tristhet. Hun kjente også en følelse av lettelse som løftet seg fra de bly tunge skuldrene. Endelig hadde dette kapittelet lukket seg og hun var fri. Hun kjente ikke mye av den glade følelsen nå, men hun visste at den ville komme engang. Dette hadde vært det fineste kapittelet i livet hennes. På få sekunder hadde livet hennes rast sammen, hun hadde mistet alt som betydde noe i livet. Det tunge mørke teppet som bredte seg over skuldrene hennes hadde blitt enda tyngre i løpet av dagen. De store, blå ringene under øynene ble større og mer blå for hver natt hun lå og grublet over hvordan hun skulle gi slipp på fortiden. Håret ble mer flokete for hver dag hun ikke hadde energi til å børste det. Sminken hadde ikke blitt fjernet eller frisket opp på flere dager og vennene hadde hun glemt opp i alt rotet. Denne sommeren hadde blitt det verste marerittet.


Hun hadde løpt ut av sykehuset og ropt at han ikke måtte gå fra henne. Hun løp fortsatt. Det grå skjerfet slang etter henne og tårene dannet en elv mens hun løp. Skogen hadde ujevn grunn og hun konsentrerte seg for å ikke falle. Hun hadde mistet kontrollen over alt, hun hadde ingen følelser. Det eneste hun visste var at dette var slutten, denne gangen ville de ikke slippe unna. Hun løp så fort hun kunne mens hun kjente føttene ble såre av alle greinene som stakk seg opp av den uttørkede jorden. Hun løp forbi hemmelige steder, skult av mørkets intimitet. Hun løp, skulle ikke stoppe, ikke for alt i verden.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anonym

Anonym

15, Trondheim

Jente, 15 fra Trondheim. Skriver om litt av hvert, med det skal ikke legges skjul på at jeg foretrekker triste noveller.

Kategorier

Arkiv

hits