Ikke alt er perfekt

Hun ropte og skrek der hun sto over den store, hvite sengen. Flelsene ville ikke samle seg, men hun visste at hun bar p en utrolig tung tristhet. Hun kjente ogs en flelse av lettelse som lftet seg fra de bly tunge skuldrene. Endelig hadde dette kapittelet lukket seg og hun var fri. Hun kjente ikke mye av den glade flelsen n, men hun visste at den ville komme engang. Dette hadde vrt det fineste kapittelet i livet hennes. P f sekunder hadde livet hennes rast sammen, hun hadde mistet alt som betydde noe i livet. Det tunge mrke teppet som bredte seg over skuldrene hennes hadde blitt enda tyngre i lpet av dagen. De store, bl ringene under ynene ble strre og mer bl for hver natt hun l og grublet over hvordan hun skulle gi slipp p fortiden. Hret ble mer flokete for hver dag hun ikke hadde energi til brste det. Sminken hadde ikke blitt fjernet eller frisket opp p flere dager og vennene hadde hun glemt opp i alt rotet. Denne sommeren hadde blitt det verste marerittet.


Sommeren hadde startet utrolig fint med mye glede og venner. Byene var stappfulle av mennesker og sola sto og steikte midt oppe p den klare himmelen. Dette var en av de varmeste sommerene hittil. Trr og blomster sto og skrek etter vann langs veikanten og det var nesten som om utstillingsdokkene trket svette i butikkvinduene. Men denne perfekte sommeren skulle brtt ta slutt.


I dag ste regnet ned og fuglene sang trist utenfor vinduet nr hun vknet, det var som de tryglet om f komme inn i varmen. Alt i alt s var denne dagen ganske bra enda i forhold til hva den skulle komme til bli. Hun hadde ingen anelse om at den kom til ende med smerte, trer og utallige flelser som boblet rundt i hele kroppen. Hun hadde ingen anelse om at dagen i dag kom til bli starten p livet som skulle bli et rent helvete.


Ettermiddagen hadde startet med at kjresten hennes kom p dra med sprengrde yne og hr som sto til alle kanter. Han var bleik, det s ut som han hadde vrt stengt inne i flere r uten sett s mye som et solglimt. Han greide ikke snakke, og fttene klusset seg nr han gikk for sette seg i sofaen. Han hadde satt seg i sofaen og bare stirret i veggen, snn hadde han oppfrt i nesten en time uten si noe. Aldri hadde han sittet snn s lenge.


Det bekymrede blikket hennes virvlet fram og tilbake, det virket som hun akkurat skulle til hoppe p han og tvinge ordene ut fra den lange spinkle kroppen. innerst inne skjnte hun hva som hadde skjedd, men hjernen ville ikke innrmme det for henne. Hun flte seg s tom, dette var helt ukjent for henne og hun visste ikke hva hun skulle gjre. Tomheten i rommet hadde samlet seg opp med en gang han kom inn og det hadde blitt tommere og tommere for hvert minutt.


Hun ga han det blikket som sa at hun skjnte hva dette betydde, de hadde ikke lang tid igjen. Hun hadde lagt armene rundt han og smilt med trer som rant ned ansiktet, hun hadde sagt at alt ville bli fint. De begge visste at dette aldri ville bli fint. Det bekymrede blikket hennes hadde forvandlet seg til et stttende blikk. Hun hadde snudd seg mot han og sagt at tiden de hadde hatt sammen, var det beste hun noen gang hadde opplevd og at de skulle fortsette skape minner helt til det det tok slutt.


Den stua som hadde vrt s urolig fargerik og livete hadde fort forandret seg til et grtt og trist rom. Dette hadde plaget dem lenge, men aldri like mye som det gjorde n og det kom bare til g en vei. Det var som en endels drm, en mrk og stormfull vinternatt som slo dem ned med all sin kraft, igjen. Dagene og nettene hadde blitt lengre i det siste. Det var som om dette kapittelet i livet deres ikke ville lukke seg, som om det aldri tok slutt.


Han var svak, veldig svak. Han hadde ikke ftt sagt hvor ille det faktisk var, men han s p blikket hennes at hun skjnte det. Han s bort p den nydelige skjnnheten som hadde stttet han igjennom hele prosessen. Han s inn i ynene hennes, hun hadde bl skygger under dem som sto i stil med de krystall bl ynene. Hun var s nydelig at det kunne regnet roseblader nr hun var i nrheten. Han s p henne, s p hvor trtt hun var og hvor lite hun hadde ftt sove de siste nettene. Han unnet henne en god natts svn, hun skulle f det snart. Der skjedde det, det svartnet.


Lysene svirret rundt i ynene, alt var s nydelig. Alt rundt han var rolig og han kjente duften av rde roser, han hadde det perfekt. Han vknet til et stort hvitt rom, det luktet dd og fordervelse. Alle lp og stresset rundt han og stynivet var s hyt at han ville lukke ynene forsvinne, dra tilbake til det fantastiske stedet han hadde vrt p for bare noen minutter siden. Han var s lei av dette spillet, det spillet der han ikke kunne vinne, han var bare en spillebrikke som ble flyttet fram og tilbake mellom liv og dd. Han fikk noen glimt av henne og det hpefulle blikket hennes fr han lukket ynene og sovnet inn, igjen.


Hun ropte og skrek der hun sto over den store, hvite sengen. Hun s p hans hrlse legeme, hodebunnen hans s polert ut der han l. Han var s fredelig, aldri hadde han sett s avslappet ut. Flelsene ville ikke samle seg, men hun visste at hun bar p en utrolig tung tristhet. Hun kjente ogs en flelse av lettelse som lftet seg fra de bly tunge skuldrene. Endelig hadde dette kapittelet lukket seg og hun var fri. Hun kjente ikke mye av den glade flelsen n, men hun visste at den ville komme engang. Dette hadde vrt det fineste kapittelet i livet hennes. P f sekunder hadde livet hennes rast sammen, hun hadde mistet alt som betydde noe i livet. Det tunge mrke teppet som bredte seg over skuldrene hennes hadde blitt enda tyngre i lpet av dagen. De store, bl ringene under ynene ble strre og mer bl for hver natt hun l og grublet over hvordan hun skulle gi slipp p fortiden. Hret ble mer flokete for hver dag hun ikke hadde energi til brste det. Sminken hadde ikke blitt fjernet eller frisket opp p flere dager og vennene hadde hun glemt opp i alt rotet. Denne sommeren hadde blitt det verste marerittet.


Hun hadde lpt ut av sykehuset og ropt at han ikke mtte g fra henne. Hun lp fortsatt. Det gr skjerfet slang etter henne og trene dannet en elv mens hun lp. Skogen hadde ujevn grunn og hun konsentrerte seg for ikke falle. Hun hadde mistet kontrollen over alt, hun hadde ingen flelser. Det eneste hun visste var at dette var slutten, denne gangen ville de ikke slippe unna. Hun lp s fort hun kunne mens hun kjente fttene ble sre av alle greinene som stakk seg opp av den uttrkede jorden. Hun lp forbi hemmelige steder, skult av mrkets intimitet. Hun lp, skulle ikke stoppe, ikke for alt i verden.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anonym

Anonym

15, Trondheim

Jente, 15 fra Trondheim. Skriver om litt av hvert, med det skal ikke legges skjul p at jeg foretrekker triste noveller.

Kategorier

Arkiv

hits