Ikke alt er perfekt

Hun ropte og skrek der hun sto over den store, hvite sengen. Følelsene ville ikke samle seg, men hun visste at hun bar på en utrolig tung tristhet. Hun kjente også en følelse av lettelse som løftet seg fra de bly tunge skuldrene. Endelig hadde dette kapittelet lukket seg og hun var fri. Hun kjente ikke mye av den glade følelsen nå, men hun visste at den ville komme engang. Dette hadde vært det fineste kapittelet i livet hennes. På få sekunder hadde livet hennes rast sammen, hun hadde mistet alt som betydde noe i livet. Det tunge mørke teppet som bredte seg over skuldrene hennes hadde blitt enda tyngre i løpet av dagen. De store, blå ringene under øynene ble større og mer blå for hver natt hun lå og grublet over hvordan hun skulle gi slipp på fortiden. Håret ble mer flokete for hver dag hun ikke hadde energi til å børste det. Sminken hadde ikke blitt fjernet eller frisket opp på flere dager og vennene hadde hun glemt opp i alt rotet. Denne sommeren hadde blitt det verste marerittet.


Sommeren hadde startet utrolig fint med mye glede og venner. Byene var stappfulle av mennesker og sola sto og steikte midt oppe på den klare himmelen. Dette var en av de varmeste sommerene hittil. Trær og blomster sto og skrek etter vann langs veikanten og det var nesten som om utstillingsdokkene tørket svette i butikkvinduene. Men denne perfekte sommeren skulle brått ta slutt.


I dag øste regnet ned og fuglene sang trist utenfor vinduet når hun våknet, det var som de tryglet om å få komme inn i varmen. Alt i alt så var denne dagen ganske bra enda i forhold til hva den skulle komme til å bli. Hun hadde ingen anelse om at den kom til å ende med smerte, tårer og utallige følelser som boblet rundt i hele kroppen. Hun hadde ingen anelse om at dagen i dag kom til å bli starten på livet som skulle bli et rent helvete.


Ettermiddagen hadde startet med at kjæresten hennes kom på døra med sprengrøde øyne og hår som sto til alle kanter. Han var bleik, det så ut som han hadde vært stengt inne i flere år uten å sett så mye som et solglimt. Han greide ikke snakke, og føttene klusset seg når han gikk for å sette seg i sofaen. Han hadde satt seg i sofaen og bare stirret i veggen, sånn hadde han oppført i nesten en time uten å si noe. Aldri hadde han sittet sånn så lenge.


Det bekymrede blikket hennes virvlet fram og tilbake, det virket som hun akkurat skulle til å hoppe på han og tvinge ordene ut fra den lange spinkle kroppen. innerst inne skjønte hun hva som hadde skjedd, men hjernen ville ikke innrømme det for henne. Hun følte seg så tom, dette var helt ukjent for henne og hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Tomheten i rommet hadde samlet seg opp med en gang han kom inn og det hadde blitt tommere og tommere for hvert minutt.


Hun ga han det blikket som sa at hun skjønte hva dette betydde, de hadde ikke lang tid igjen. Hun hadde lagt armene rundt han og smilt med tårer som rant ned ansiktet, hun hadde sagt at alt ville bli fint. De begge visste at dette aldri ville bli fint. Det bekymrede blikket hennes hadde forvandlet seg til et støttende blikk. Hun hadde snudd seg mot han og sagt at tiden de hadde hatt sammen, var det beste hun noen gang hadde opplevd og at de skulle fortsette å skape minner helt til det det tok slutt.


Den stua som hadde vært så urolig fargerik og livete hadde fort forandret seg til et grått og trist rom. Dette hadde plaget dem lenge, men aldri like mye som det gjorde nå og det kom bare til å gå en vei. Det var som en endeløs drøm, en mørk og stormfull vinternatt som slo dem ned med all sin kraft, igjen. Dagene og nettene hadde blitt lengre i det siste. Det var som om dette kapittelet i livet deres ikke ville lukke seg, som om det aldri tok slutt.


Han var svak, veldig svak. Han hadde ikke fått sagt hvor ille det faktisk var, men han så på blikket hennes at hun skjønte det. Han så bort på den nydelige skjønnheten som hadde støttet han igjennom hele prosessen. Han så inn i øynene hennes, hun hadde blå skygger under dem som sto i stil med de krystall blå øynene. Hun var så nydelig at det kunne regnet roseblader når hun var i nærheten. Han så på henne, så på hvor trøtt hun var og hvor lite hun hadde fått sove de siste nettene. Han unnet henne en god natts søvn, hun skulle få det snart. Der skjedde det, det svartnet.


Lysene svirret rundt i øynene, alt var så nydelig. Alt rundt han var rolig og han kjente duften av røde roser, han hadde det perfekt. Han våknet til et stort hvitt rom, det luktet død og fordervelse. Alle løp og stresset rundt han og støynivået var så høyt at han ville lukke øynene å forsvinne, dra tilbake til det fantastiske stedet han hadde vært på for bare noen minutter siden. Han var så lei av dette spillet, det spillet der han ikke kunne vinne, han var bare en spillebrikke som ble flyttet fram og tilbake mellom liv og død. Han fikk noen glimt av henne og det håpefulle blikket hennes før han lukket øynene og sovnet inn, igjen.


Hun ropte og skrek der hun sto over den store, hvite sengen. Hun så på hans hårløse legeme, hodebunnen hans så polert ut der han lå. Han var så fredelig, aldri hadde han sett så avslappet ut. Følelsene ville ikke samle seg, men hun visste at hun bar på en utrolig tung tristhet. Hun kjente også en følelse av lettelse som løftet seg fra de bly tunge skuldrene. Endelig hadde dette kapittelet lukket seg og hun var fri. Hun kjente ikke mye av den glade følelsen nå, men hun visste at den ville komme engang. Dette hadde vært det fineste kapittelet i livet hennes. På få sekunder hadde livet hennes rast sammen, hun hadde mistet alt som betydde noe i livet. Det tunge mørke teppet som bredte seg over skuldrene hennes hadde blitt enda tyngre i løpet av dagen. De store, blå ringene under øynene ble større og mer blå for hver natt hun lå og grublet over hvordan hun skulle gi slipp på fortiden. Håret ble mer flokete for hver dag hun ikke hadde energi til å børste det. Sminken hadde ikke blitt fjernet eller frisket opp på flere dager og vennene hadde hun glemt opp i alt rotet. Denne sommeren hadde blitt det verste marerittet.


Hun hadde løpt ut av sykehuset og ropt at han ikke måtte gå fra henne. Hun løp fortsatt. Det grå skjerfet slang etter henne og tårene dannet en elv mens hun løp. Skogen hadde ujevn grunn og hun konsentrerte seg for å ikke falle. Hun hadde mistet kontrollen over alt, hun hadde ingen følelser. Det eneste hun visste var at dette var slutten, denne gangen ville de ikke slippe unna. Hun løp så fort hun kunne mens hun kjente føttene ble såre av alle greinene som stakk seg opp av den uttørkede jorden. Hun løp forbi hemmelige steder, skult av mørkets intimitet. Hun løp, skulle ikke stoppe, ikke for alt i verden.

Medmenneskelighet

Når du sitter foran meg å klager på livet ditt så ønsker jeg så gjerne å få deg til å forstå at alle har vanskelige perioder, men det er på tide å åpne seg for alt det gode vi har her i Norge. Føler du deg ikke forferdelig egoistisk etter å gang på gang fortalt meg om ektemannen som ikke forstår, prøvene som ikke går din vei på skolen, venninnene som ignorerer deg og familien sin dårlige økonomi? Føler du ikke at det blir litt mye klaging og medfølelse noen ganger?

Nå er det på tide at vi, et av verdens rikeste land, begynner å åpne øynene å se virkeligheten som ligger rett foran oss. Vi må forstå at det finnes 1000 ting som er mye verre enn alle de slitsomme dagene på skolebenken. Hver dag ser vi mer eller mindre forferdelige hendelser en eller annen plass, det er over alt på nyhetene, i avisen og til og med på facebook. Vi kommer oss ikke videre i verden hvis vi bare er rike og egoistiske, dette handler om medfølelse og medmenneskelighet.

Foto: www.nrk.no

 Flyktningeleir i Syria

Folk dør av horrible grunner rundt oss, men det vi gjør er å stenge det ute og håpe at noen andre tar tak i det. Vi må ta grep, åpne øynene å gjøre noe før det er for sent. Barn blir sendt ut på havet i usikre båter og risikoen for at de vil greie reisen er minimal, men allikevel tryggere enn det er i deres eget land. 

Kjære, lille Aylan tenker jeg. Den lille gutten i olashorts, liten rød t-skjorte og små, svarte sko som like gjerne kunne vært min eller din treåring. Denne gutten hadde foreldre, besteforeldre og søskenbarn, selv om han ble skylt opp på stranda i Tyrkia. Bildet av denne gutten har åpnet øynene til verden, han er ikke unik, hundrevis om ikke tusenvis av andre barn har også mistet livet på denne måten. Men dette er virkeligheten, den ligger rett foran nesen vår. Allikevel er det mennesker som sier at dette bildet var unødvendig å dele, men det er bare enda et forsøk på å skyve virkeligheten vekk. Enda et forsøk på å unngå den ekstreme virkeligheten vi skjermer oss sånn for.

Foto: www.abcnyheter.no

Blåbær smoothie

Åhh, i dag lagde jeg en fantastisk blåbær smoothie! Selv om det ble litt søl og blåbær på de nye hvite klærne, så var det virkelig verdt det! Jeg har alltid vært fast bestemt på at smoothie ikke skal inneholde melkeprodukter, men o dag ble jeg overbevist. Oppskriften fant jeg på Tine.no.

Enkel oppskrift som tar ca. 5 minutter. Dette er oppskrift for 4 porsjoner.

Du trenger:

2 bananer

4 dl frosne blåbær

4 dl vanilje yoghurt

4 dl eple- eller druejuice 

Slik gjør du:

1. Skrell bananen å ha den i biter i en food processor eller blender.

2. Hell i bær, yoghurt og juice og la maskinen gå til alt er blandet til en jevn masse.

 

Fokus på vekt hos barn og ungdom

Barne- og ungdomsskoleelever blir ved flere anledninger sendt opp til helsesøster i form av grupper for å måle og veie seg iløpet av de 10 første årene på skolen. For mange, spesielt skoleelever er dette med vekt et veldig sårt tema som man gjerne har hatt noen vonde opplevelser rundt. Det å fokusere på vekt så tidlig i livet er så utrolig dumt.

foto: www.lilalife.no

Jeg husker så godt veiingen i åttende klasse, vi ble delt opp i grupper på fire eller fem elever. Vi skulle gå opp hos helsesøster å veie oss med fire ukjente som vi ikke følte noe sikkerhet eller støtte i. Jeg hadde det tungt med vekta i denne perioden, alt var så nytt og jeg følte meg ikke bra nok eller pen nok i forhold til de andre jentene på min alder. Kroppen min var på ingen måte unormal, puppene hadde begynt å bli større og det la seg litt mer fett på hoftene og magen, men jeg var på ingen måte tykk eller annerledes. Selvtilliten var uansett så lav, jeg så i speilet og så at magen min ikke var like flat som mange av de andre jentene sine var. Det jeg ikke forsto, var at selv om de ikke hadde kommet i puberteten enda, så ville deres dag komme også.

Jeg husker hvor redd jeg var, dette var absolutt ikke noe jeg gledet meg til. Det var alltid like vondt når jeg satt å så på de fire som gikk før meg, når de sto på vekta og fikk se på sine lave tall og helsesøster som fortalte dem hvor god helse de hadde. Det at noen ikke ville dele sine tall med alle andre var ikke noe de voksne tenkte på der de sto å fortalte små barn hvordan kroppsvekta deres var i forhold til vanlige barn på den alderen. Voksne mennesker som måler barnekropper opp mot hverandre og gir tips til hvordan man kan gå ned et par kilo for å oppnå normal kroppsvekt. Spise sunnere sa de mens de sto å ramset opp alle grønnsakene i alfabetisk rekkefølge, bak fram og etter størrelse slik at de var sikker på at vi skjønte hva vi måtte spise. Og ikke minst trene! Det var ikke måte på hvordan vi måtte trene, helst flere ganger for dagen om vi skulle nå målet. Dette var ikke vårt mål, det var deres.

Joda, jeg gikk på vekta, som dere sa jeg måtte. Det gikk ikke bare an å nekte eller fortelle dere at jeg syntes dette var en ekkel opplevelse, dere ville ikke høre. Tallet på vekta var bare et par større enn de andre eleven hadde, men for lille meg på 13, føltes det som verdens undergang. Hvorfor var jeg tyngre enn de andre? Jeg skjønte det ikke, jeg trente jo fire ganger for uka sammen med håndballaget mitt. Mange av de andre som var der drev ikke med noen form for sport. Hverdagskosten min var ikke særlig usunn heller, jeg spiste vanlig mat og godteri bare i helgene, slik som de fleste andre norske barn gjør. Jeg kunne ikke forstå, jeg bare kunne ikke.

Jeg hadde ingen anelse om at det ville bli verre så fort jeg gikk ned den støvete trappa fra andre etasjen. For du måtte da forstå at alle andre skulle vite hva som sto på vekta til meg. De ville jo vite om jeg var tyngre enn dem, eller om jeg hadde en så skyhøy vekt at de kunne ha noe å le av. Jeg har aldri følt meg så dårlig og alene som jeg gjorde den dagen, jeg følte at alle var bedre og tynnere enn meg. Verdiløs rett og slett, jeg følte meg verdiløs.

Det må sies at jeg aldri fortalte noen hva jeg veide før jeg gikk i tiende og jeg hadde nådd det målet dere sa jeg måtte nå. På denne perioden hadde jeg trent så hardt at besøk hos fysioterapeut var mer normalt enn å spise mat i hverdagen min. Treningen kunne gjerne bli opp til to eller tre ganger for dagen, men lykkeligere, det ble jeg ikke. Jeg må innrømme at jeg kjente et snev av kortvarig glede når jeg begynte å se tegn til magemuskler under huden, men jeg følte meg ikke bedre eller mer spesiell av den grunn. 

Foto: www.nysport.dk

Det skal ikke legges skjul på at dette også skjer andre veien, barn som blir fortalt at de er for tynne i forhold til de andre barna. Det er ikke greit at 13 år gamle barn, eller noen mennesker for den saks skyld, skal stå foran speilet å føle at kroppen ikke når opp til andres forventninger. Jeg mener at for å få slutt på fordommer og nedverdigende kommentarer rundt kropp må vi starte allerede i barnehagen. Det er viktig å fortelle barna at det ikke er greit å være annerledes og at alle må behandle seg selv og de andre rundt seg med respekt. Dette er noe vi ikke kan få hørt nok av i løpet av livet, man må alltid tenke seg om to ganger før man sier noe om andres utseende.

 

Riktig eller galt?

Abort er et tema som veldig ofte blir tatt opp i dagens samfunn og folk argumenterer for og mot, men de vil aldri komme til enighet. Er det greit å drepe et uskyldig foster som utvikler seg til et liv på jorda? Og isåfall, er det greit å komme med fordommer knyttet til kvinner som tar dette valget?


Det finnes forhåpentligvis god grunn bak alle aborter, og det er viktig å se saken fra den andre personens synspunkt. Det er nødvendig å snakke om dette temaet slik at det blir enklere å forstå hvorfor andre tenker som de gjør. Abort er noe kvinnen velger selv og jeg føler det er riktig, selv om jeg synes mannen skal ha betydelig mye å si i denne situasjonen også dersom han er inne i bildet. Det er kun kvinnen og en eventuell partner som kan vite hva som vil være den største belastningen, å fullføre eller avbryte svangerskapet. Det viktigste er å ta det valget som du mener er riktig og som du kan leve videre med.

foto: www.trysil.kommune.no


På den tiden man har rett til å få abort er jo barnet bokstavelig talt bare et lite frø. Barnet har ikke et hjerte som banker eller lunger som trekker luft. Det er så forskjellig fra person til person om når man mener at et foster skal regnes som et levende menneske. Noen mener at livet begynner ved sammensmeltingen av egg/sæd celler, mens noen mener at det utvikler seg i løpet av svangerskapet. Men det er helt klart livet til et menneske eller et potensielt menneske det er snakk om.


Noen sier at det er greit med abort hvis man har blitt utsatt for seksuelt overgrep eller incest, men ellers bør være forbudt og med det samme kommet med argumentet at man tar livet fra et uskyldig barn. Men er ikke barnet like uskyldig uansett hvorfor det har oppstått i kroppen til kvinnen? Barnet har aldri bedt om verken å bli fjernet eller komme til jorda. I denne situasjonen er både barnet og kvinnen uskyldig, det er kanskje derfor dere mener dette er greit?


Samtidig så er det mennesker som mener at naturen ikke har lagt opp til at vi skal ha tilgang til alle disse redskapene for å fjerne foster, men naturen har da vel heller ikke lagt opp til at vi skal ta sprøyter mot meslinger, kusma, røde hunder osv. Eller at vi skal ha medisiner mot andre livstruende sykdommer. Naturen er heller ikke lagt opp til at vi skal kunne finne en kur for ebola eller kjempe for at flere kreft pasienter skal overleve, men råvarene er der ute en plass, bør vi ikke benytte dem? Vi ville mistet langt flere personer uten disse medisinene.

Foto: www.soc.ucsb.edu.com


Ved å forby abort kan det skape mange andre tragiske hendelser også. Hendelser som: Selvmord, mer fattigdom, uønskede spedbarn som blir forlatt ute, Økonomiske vansker, fulle barnehjem, etc. Det kan også føre til mer psykisk syke barn, barn som blir avvist av foreldrene eller føler skyldfølelse ovenfor foreldrene ved å ikke være ønsket.


Fordommene mot abort er ekstreme og de kvinnene om har opplevd dette har gått igjennom en veldig tøff tid. Jeg syns alle skal få lov til å ytre sine meninger så lenge det skjer på en fornuftig og saklig måte. Vi trenger heller ikke å trykke ned de personene som har tatt det valget som er riktig for dem selv. De vet selv at mange synes valget deres var feil og de synes absolutt ikke det er morsomt.


Selv så føler jeg ikke at abort ville vært et tema for meg. Det lille barnet har hele livet foran seg og det er ikke noe jeg vil ta fra det, tanken på at det lille fosteret vil være helt avhenging av meg synes jeg er så utrolig fin. Så lenge jeg ikke har noen plager eller utfordringer som vil gjøre barnets liv på jorda vanskelig så ville jeg nok angret etterpå hvis jeg har tatt abort. Men dette er selvfølgelig vanskelig å si noe om dette før man har opplevd å måtte ta det valget selv.

foto: www.pintrest.com

Les mer i arkivet » September 2015
Anonym

Anonym

15, Trondheim

Jente, 15 fra Trondheim. Skriver om litt av hvert, med det skal ikke legges skjul på at jeg foretrekker triste noveller.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits